Det er mye som er skremmende for tiden, og det er lett å bli overveldet av den jevne strømmen av trumper og putiner, kriger, klimaprognoser og andre mulige kommende katastrofer. Det blir nesten som man er satt på en daglig dose med bekymringspiller, intatt i stor dose flere ganger om dagen, – et medikament som har som bivirkning at det tar knekken på både livsglede og overskudd, framtidsto og pågangsmot. Har vi tatt for mye av disse pillene? Og hva var det egentlig vi tok dem for?

Overskriften på denne bloggposten dukket plutselig opp i hodet mitt. «Føler du hvor gjerne du vil danse?», og mitt eget umiddelbare svar var «Nei!». Som regel har jeg hatt lett for å kjenne på julens stille boblende glede: «Hurra! Det er jo JUL!», men i år er hjertet mitt stille, og dansetrangen er fraværende.

Men så tenker jeg meg om: Jeg VIL jo danse. Jeg ønsker å kjenne julegleden – og livsgleden igjen. Jada, verden er usikker og potensielt truende, men det løser jo ingenting om jeg lar mulig framtidige problemer ødelegge livsgleden min her og nå. Man skal aldri la døden få sluke livet, – eller som man kan si det på Star Wars vis: «Don’t choose the dark side.» Eller etter mummitroll- logikk: Jo, Hufsa finnes der ute, men du trenger ikke la henne sette seg på bålet som gir lys og varme i vinternatten.

Eller som jeg husker fra min barnetro: «Hver dag har nok med sin egen plage.» «Som din dag er, så skal din styrke være.» Og enda mer sentralt: «Kom til meg alle som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere fred.»

I bunn og grunn tror jeg bekymringene handler om det ukontrollerbare, og om frykten for døden. Dette er byrder som menneskene alltid har båret, – det ligger i vår natur som tenkende vesener i en uforutsikbar verden, som himmelstrebende sjeler i dødelige kropper. Men julens puslespillbrikke passer jo også inn i denne gåten – den er faktisk nøkkelen som låser den opp. Ikke bare for å gi tro og håp i dag, men også for å våge å tro at det fins en himmel av kjærlighet over alt vårt strev, en himmel som står med åpne porter og lengter etter å få ta imot oss. Både i våre hverdager, i våre gleder og sorger, og i evigheten etterpå.

Kanskje jeg faktisk kan tenke på julen som en slags motgift mot bekymringspillene? Kanskje jeg er blitt litt pilleavhengig, faktisk, og har godt av å legge bort katastrofetankene og istedet slippe julegleden til? Bestemme meg for å danse av juleglede, og sette igang før jeg helt kjenner gleden strømme? Av trass, av prinsipp, og av fornuft: For hvordan kan man ellers bli glad? Jeg tror det er på tide å komme meg ut av bekynringspillenes sykerom, og istedet gå en frisk tur i tindrende juleluft? Kanskje det kan fylle på livsgledelageret, og gi styrke til å gå inn i et nytt år? Og kanskje tenke på å redusere bekymringspilledosen til neste år?

Vi var på julekonsert i Domkirken, Nidarosdomens guttekor sang julen inn sammen med Trondheimsolistene. Ubeskrivelig vakkert, og av og til så mektig at det kjentes ut som vi var en del av musikken.

Vi var så heldige at vi fikk plass helt forrest, men på siden, rett ved førstefiolinisten, spennende og interessant. Vi hørte pusten til solisten, vi så hvordan fiolinistene ranket seg i ryggen for å ta fatt på de vanskeligste partiene, men aller mest hørte vi noe vi ikke hadde lagt merke til før.

Alle musikkstykkene var jo kjente, vi kunne sunget med på melodistemmen til alle, men vi hadde aldri hørt den melodien førstefiolinisten spilte. Ikke melodien, men en grunnstemme som bar det hele.

Hadde vi hatt andre plasser ville musikkinstrumentene smeltet sammen i et hele, nå fikk jeg noe å fundere på. Selv om førstefiolinisten er en leder i orkesteret,med ansvar for at alle holder takten og tonen, trenger ikke lederen spille den tydeligste melodien. Av og til er lederens rolle å spille den melodien som gir de andre rom for å skinne. Noe å trene på for oss ikke-fiolinister også!

Min jul er en gammeldags jul. Jeg har ikke pyntet treet til den 1. desember, og har heller ingen ny, morsom julegenser hvert år. Jeg følger ikke med på julepynt-trendene. Kjenner ingen ny julemusikk. Ser ikke på julefilmer. Jeg vet det, jeg følger ikke med i timen. Men er det så rart? Noe av det som skaper følelsen av jul, er gjentagelsen. Den samme pynten på treet, de samme duftene, de samme gamle juleplatene i bakgrunnen. Kongerøkelse og sølvgutter, julekaker og nystrøkne juleduker, og alt det andre. Juletradisjonene – som gjør at hver jul føles som fortsettelsen på alle juler man har opplevd – som om Julen er et eget sted man vender tilbake én gang i året. Min jul er skapt av min barndoms jul, den var for et halvt århundre siden. Og barndomsjulen min var nok sterkt farget av barndomsjulen til mine foreldre, som nok sikkert hadde noen elementer fra barndomsjulen til mine besteforeldre. Er det rart det blir gammeldags?

Jeg vet inderlig godt – alt dette er helt uvesentlig. Det fins ingen regler for hva man må eller ikke må. Og ser jeg på bilder av tidligere juler fra mitt eget liv, eller blar i julepyntbøker som jeg engang syntes var nydelig vakre, så ser jeg jo at min jul har forandret seg, den også. Kanskje den faktisk ikke er «min gammeldagse jul» lenger, slik jeg har innbilt meg, men noe helt annet – som har vokst ut av levd liv gjennom alle julene og årene jeg har opplevd. Det syns jeg i grunnen er fint.

Men tross alle forandringer, er julen det samme. Min jul og julen til hvem som helst som eventuelt feirer totalt anderledes enn meg, er fortsatt en del av den samme Jul. En tid hvor vi forsøker å skape en helt spesiell tid for oss selv og dem vi er glad i. En høytid hvor vi pynter hjemmet vårt som om det var et tempel. En tid hvor det er lov å være snill og barnlig, og glede seg over alt som er inderlig vakkert og troskyldig. En gledens tid, som henger sammen med julene som har vært, men stadig er ny. Det er som om selve Julen er et fenomen utenfor våre egne små, men akk så viktige feiringer – som våre julevarianter bare blir en blek avskygning av.

I går tenkte jeg på to ord som ikke har noe med hverandre å gjøre, selv om de av og til kan bety noe av det samme. Det ene er resonans, det andre er resonnere.

Resonans er fysisk – en gjenklang, når lyd setter noe i svingninger og lyden og dette «noe» forsterker hverandre ved å svinge sammen. Når det skjer i musikken forsterkes tonen. Og noen gode ganger gir musikken gjenklang i oss slik at vi kjenner at vi rent fysisk er en del av musikken. Andre ganger er det en mental gjenklang, musikken passer så godt med hvordan vi kjenner oss akkurat da, eller minner om noe dyrebart eller sårt, slik at den finner gjenklang, ikke bare i kroppen men i sjelen.

Og hva har det med resonnere å gjøre? I beste fall ingen ting. Mens resonans kommer fra sonans – lyd – kommer resonnere fra ratio – forhold – og brukes om fornuft, om å tenke ut hvordan ting henger sammen.

Men av og til er det fristende, når noe er ukjent eller vanskelig, å velge den tanken og løsningen som passer best med det vi allerede forstår, det som finner gjenklang og passer med alt vi har tenkt før. Det et godt når alle brikkene faller på plass!

Det er bare så fort gjort å bli sneversynt og innskrenket – som alltid å bare ville høre den ene melodien vi vet vil svinge i takt med oss.

Særlig når vi vil at alt skal være som før, tenker jeg. Når julemusikk, julemat og julepynt alltid må være det samme, fordi det hele gjøres for å sette hjertestrengene i de svingningene som skaper julestemningen slik den alltid har vært.

Men tenk om vi trente oss på resonnementer som ikke stemmer med alt vi på forhånd har bestemt oss for? Gi rom til, snu og vende på tanker vi ikke har tenkt før? Det som er viktig for oss vil tåle den prøven. Det som bare er sånn fordi det alltid har vært sånn, vil kanskje bli uviktig. Ja, kanskje det til og med går an å montere flere strenger i hjertet – så noe nytt også kan finne gjenklang og gi glede? Det er iallefall noe å tenke på!

Noen ganger orker man ikke. Julen føles overveldende, og man kan ikke se for seg hvordan man skal få til å samle sammen alle elementene, stable alle byggeklossene for å skape den julen man ønsker seg, som alle andre forventer? Kreftene er slutt, og julen føles som en stor katedral som skulle vært bygd ut av en grushaug. Hvordan i alle dager skal man orke å komponere julens mektige symfoni enda en gang, når alt man har er en enkel liten xylofon?

Den første julen var en mor som fødte barnet sitt i en stall. Helt uten glitter og pinnekjøtt.

Kanskje det enkle er nok? Hvor enkelt kan du gjøre det?

I år tror jeg at jeg bare må spille noen få juletoner på min lille xylofon. Pling, plingeplong. Hm. Det hørtes nesten ut som starten på «Glade jul». Kanskje det blir jul allikevel?

I den gamle diktboken min står dette sitatet:

«Jeg hadde harpen min med meg – men ingen bad meg ta den frem.»

Ikke vet jeg hvem som har sagt det, men det gir noe å tenke på.

Først er det komisk – om jeg skulle ta med en harpe i et selskap kan ingen unngå å se den – om jeg så ikke ble bedt om å spille var det kanskje fordi de andre hadde hørt nok før.

Men så har jeg tenkt, det er jo de færreste harper som har konsertstørrelse. Noen kan holdes i hånden, de minste kan gjemmes i munnen.

Så om ingen ber meg ta frem den, er det vel fordi de ikke vet at den finnes, fordi jeg ikke har latt den vises.

Nå er det sånn at jeg ikke engang kan spille munnharpe. Men hva med det andre jeg og du kan? Har du noen gang hatt følelsen, der kunne jeg gjort en innsats – men ingen spurte meg? Enn om vi alle sitter med innsikt, ferdigheter og talenter som ikke blir tatt i bruk fordi vi ikke tør å pakke «harpen» ut av etuiet sitt?

Det kunne være en julegave til oss selv og til dem rundt oss om vi var raskere til å si, det kan jeg gjøre, det er jeg god på. Om det så bare er en munnharpetrudelutt, så la oss prøve!

Det er lett å gå seg vill. Følge flokken. Lett å la indre oppfatninger om hva alle andre muligens tenker få styre hva du gjør, hva du prioriterer, hvordan du bruker dagene dine. Bruker opp dagene dine. Nesten uten at du ser det selv. Men hva er egentlig viktig, her i livet? For deg?

Er det viktig å være perfekt? Å bli beundret eller sett opp til? Å være rik? Klok? Dyktig? Få flest mulig følgere på sosiale media, slik at flest mulig kan beundre deg og ditt? Eller er det viktigst å være som «alle andre», å følge mønsteret, ikke stikke seg ut fra mengden? Være ulastelig, uangripelig, slik at du aldri gjør noe som andre kan sette fingeren på eller kritisere? Eller er det å samle på seg mest mulig dyre ting i løpet av livet sitt, så du kan dø glad og fornøyd omgitt av alle dine skatter? Eller – er det noe annet?

Samfunnet er fullt av krav og forventninger, som mer eller mindre uutalt farger livene våre. Og dermed ender man med å prøv å synge med i alt for mange av disse forventingsmelodiene, uten å egentlig å rekke å følge med på hva som skjer. Høyt og lavt og sterkt skal vi kvitre på et utall ulike melodier, tidlig og sent, slik at alle skjønner at vi er med og synger i samfunnets felles kor. Og ikke bare synger vi med, vi prøver kanskje så godt vi kan å synge bittelitt bedre enn andre? Uten å få tid til å kjenne etter – kjennes det egentlig bra å strekke seg etter å synge så mange ulike melodier på en gang? Blir det egentlig så fint?

Inni deg klinger det en annen melodi. Enkel, mye enklere enn det du prøver på å synge med i, men samtidig sannere, dypere – og vanskeligere å få fatt på. Melodien av deg, farget av det du liker, av det du lengter etter, av de tingene som gjør at du faller på plass i deg selv, av den du er når du glemmer deg selv og finner roen i det hverdagsenkle, i møtet med andre. Av ditt forløste og ditt uforløste. Din egen lille rare melodistemme, ikke spektakulær eller revolusjonerende, ikke noe som vil sette evige spor i verdenshistorien, men den er din. Den er deg. Og den er viktig.

Kan hende en av meningene med livet er å finne denne rare melodien din. Kan hende en av de andre meningene er å hjelpe andre finne sin.

På veien gjennom livet kan man plutselig oppdage at man har glemt store stykker av melodien sin, – det er jo aldri tid til og rom til å finne dem fram. Og ingen vil vel høre? Mange deler av melodien så rare, de kan jeg jo aldri synge høyt. Kanskje ikke engang nynne svakt, ikke engang for sine aller nærmeste. Kanskje du ikke aksepterer den selv engang?

Selv om du kan tro at bare er du selv som kan forstå din underlige sanne melodi – så er det akkurat de rareste og sanneste bitene av melodien som vil finne gjenklang hos andre, som de selv kan kjenne igjen seg selv i.

Kanskje det tar hele livet å lære seg å kjenne sin egen melodi. Kanskje et liv ikke er nok. Kan hende det er først etterpå at melodien får klinge helt rent og sannferdig, som en liten, men essensiell stemme i den himmelske samklangen.

Da jeg jobbet på sykehuset var en av de fineste dagene å jobbe på juleaften. Min jobb var jo å ha tid til de sykeste, de som lå til sengs og ofte ikke var i stand til å snakke, langt mindre synge. Jeg visste likevel ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å sette meg ved seng etter seng, rolig lese juleevangeliet, sitte en stund og synge noen julesanger.

Noen beveget leppene og var så vidt med. Noen lå helt stille, men likevel var det som om jeg kunne kjenne at hjertet deres sang med.

Noen av dem hadde jeg fulgt gjennom flere uker og hadde fått høre hvordan salmene de lærte på skolen og de aller første lært av mor, hadde vært bevart i hjertet gjennom hele livet.

Ikke alle hadde sunget dem høyt så ofte under livsveien, men jeg hadde hørt mange historier om hvordan sangene i hjertet hadde tont med og gitt styrke i motbakkene.

Så fikk jeg det privilegiet å være med i hjertesangen inn i de siste timene.

Jeg vet det ligger noen slike salmer i mitt hjerte også, og mange av dem er julesanger, jeg passer godt på dem og tenker at om jeg skal få kraft fra dem når det trengs må jeg sørge for at de ikke er overdøvet av all støy som bare gir mismot og forvirring.

Har du kjent etter hvilke sanger som ligger i hjertet ditt?

Det er julekonsert i katedralen. Etter at orkesteret har spilt sin siste tone, og koret tonet ut i et høystemt halleluja, oppstår et underfyllt øyeblikk innen applausen bryter løs. Noen få stille sekunder hvor det er som om verden holder pusten, – hvor alt hviler i den svake gjenklangen av musikken, som langsomt forsvinner i svakere og svakere ekko mellom katedralens hvelv.

Det er slik jeg føler at julen er. Som en fredlyst hvilestund mellom himmel og jord, hvor hverdagens støy endelig kan få tone ut og forsvinne i den stille vinternatten. Som en salig fred. Som et pust av det hellige. Som en velsignelse.

Hvorfor er trommer julepynt? Det har aldri hendt at trommer har satt meg i julehumør, jeg vet om bare en julesang med tromme i og jeg klarer ikke å komme på noen ting trommer kan symbolisere som har med julen å gjøre …

Altså rytmer er fint, og jeg liker mye bedre musikk med rytmer enn utflytende, ubestemmelige musikalske lyder – men trommer?

Så lite visste jeg, men heldigvis har andre mer å fortelle. Etter et raskt internettsøk, er jeg nå der at jeg tenker det er behov for en skikkelig stortromme til jul.

Jeg hadde slett ikke tenkt over at Bibelen har mange referanser til trommer, det er jo dem som signaliserer at kongen kommer. Å rydde veg for Herren skjer med trommevirvler og fanfarer! Så leste jeg også at trommen brukes i mange religiøse seremonier for å tømme tankene for alt som ikke hører til i kontemplasjonen. Gjennom tidene har det jo også vært de som kobler trommer med magiske ritualer og derfor mener de ikke hører hjemme i kirke og julefeiring. Det er alltid mange meninger om hva symboler er et bilde på.

Men jeg? Jeg er nå klar til å trene på trommevirvler sammen med «Little drummer boy», for her skal det ikke være tvil om at det er en konge som kommer.

Ja det kan til og med hende at det kommer noen trommer på juletreet!